Et jungelord sier: ”Vis meg søppelkassa di, så skal jeg si meg hvem du er”. Kanskje er det også slik at grøftekantene forteller noe om hvem lokalbefolkningen er? Med forbehold om at det også kan være noen på gjennomreise som har åpnet bilvinduet og hevet fra seg ting før de kommer hjem til egen kommune.

Denne artikkelen handler egentlig ikke om Fetsund eller folk som bor der. Den handler om grøftekanter, trafikanter og lokalbefolkning i sin alminnelighet. Når det kommer til forsøpling, er antakelig det ene lokalsamfunnet det andre lik. Men foranledningen til

artikkelen er konkret nok: En fin vårkveld i slutten av april tilbrakte jeg i grøftekantene på Fetsund, sammen med et lag av frivillige grøfteryddere fra Statens Vegvesen og Vegdirektoratet. De har hatt som dugnadsjobb i vår å rydde 123 kilometer med grøftekant på Romerike. Noen av disse kilometerne befinner på Fetsund, fra brua over Glomma og noen kilometer langs riksvei 170 mot Bjørkelangen. Der gikk vi grøftelangs, meter for meter, og plukket søppel.

Jeg antar at den ene grøftekanten kan være den andre lik, enten du er på Fetsund, Tynset, Andøya eller Jæren. Men langs en og samme riksvei kan det være variasjoner, slik det var på Fetsund. Vi startet med å plukke søppel i en rundkjøring ved starten av riksveien på østsida av Glomma. Her var det ingen tvil: Bensinstasjonen som HydroTexaco har inn mot rundkjøringen, hadde satt sitt preg på hele området. Her var det kiosk-søppel i hauger. Vi fylte mange sekker, bare på noen titals meter grøftekant og skråninger. For å sette det på spissen: De kjente merkene fargela en ellers grå grøftekant: Freia Melkesjokolade, Snickers, Stratos. Masse pølsepapir med Leiv Vidar’s bumerke på. Poser for bakervarer fra Hydro Texaco. Tom-esker med Prince sigaretter. Og hele spekteret av godteriemballasje; sjokolade, tyggegummi, pastiller og drops. I passe gangavstand fra bensinstasjonen og kiosken. Løp og kjøp, spis og kast!

Men en skulle ikke lenger enn et par hundre meter vekk fra bensinstasjonen før grøftekanten fikk et mer variert innhold. Kanskje slik grøftekanter ser ut på alle kanter av landet når en kommer litt utenfor tettbygd strøk og bortenfor kiosker og butikker. Da

får forsøplingen i grøftekanter flere kilder: Nærmeste kiosk kombinert med varer fra dagligvarebutikker og kiosker i større omkrets. På Fetsund var det også en tredje kilde til forsøpling: Svenskehandel. Særlig sigarettpakkene bar tydelige advarsler om at de var kjøpt inn i Sverige.

Spesielt i ett område forandret innholdet i grøftekanten seg, noen meter på hver side av et litt mer trafikkert veikryss. Her ble plutselig innslaget av bil-deler ganske tydelig: Knust glass, hele, halve og knuste plast-deler, sidespeil, bilskilter, hele og knuste hjulkapsler osv. Kilder og årsaker er det ikke nødvendig å lure lenge på…

Mens en går krumbøyd i grøftekanten og plukker, er det ikke til å unngå at en begynner å filosofere. Hva er det som egentlig har skjedd i bilene når den ene gjenstanden etter den andre har gått ut bilvinduet: Fulle ketchup- og sennepflasker, en pakke Viagra, en kleshenger, en pakke vaffelmix, enkelt-CD’er og en hel CD-samling, et ansettelsebrev i Norske Shell med begynnerlønn på 376.200 kroner, en uåpnet majonestube, en tennis-sokk, en stor skiftenøkkel, en Statoil-kopp (tom) osv. Hvilke samtaler er det som blir ført i bilene før en ruller ned vinduet og slenger ut slike ting? Her finnes mye materiale til gode revynumre...

Vandringen i grøftekanten gir også rik anledning til å tenke over forbrukersamfunnet og jaget etter å bygge merkevarer i folks bevissthet. Langs riksveiene har de etablert seg med sine logoer, alle som en: Freia, Nidar, Diplom-Is, Leiv Vidar, Idun, McDonald’s, Shell, HydroTexaco, Burger King, Chef’s, Statoil, TINE, Prince, Rema, Rimi, CocaCola, Fanta, - bare for å nevne noen av dem du ser oftest når det er vårrydding i grøftekantene.

Inndelt etter produkttyper er det dette du finner i en gjennomsnitts grøftekant: Drikkeemballasje (kartong, metallbokser og flasker), emballasje fra snacks og hurtigmat, sjokolade- og godteripapir, sigarettesker, ymse plastposer - og bildeler. En nøyaktig telling av innholdet i noen av sekkene vi plukket, viste at opp mot 90 % av innholdet var emballasje fra slikt vi spiser og drikker i farten; sjokolade, drops, brus, pølser, kaffe.

Og så sigarettsneipene, da. Sneiper i milliontall, for å ta litt hardt i. Det føles i hvert fall slik. De ligger over alt, og de er så mange at det ikke er aktuelt å begynne å plukke dem….

Du finner mye flott kulturlandskap langs norske riksveier. Grøftekantene er også et kulturlandskap. Et lite stykke Norge, men av det mindre pene slaget. Her er det forbrukerkulturen som dominerer: Sløve forbrukere og ivrige produsenter av alt vi skal spise og drikke mens vi er på farten.

Det er ikke til å unngå at spørsmålene melder seg i hodet etter noen timer krumbøyd over sjokoladepapir og kaffebegre i grøftekanten: Er det nyttig arbeid å plukke søppel etter andre? Ja, fordi det virkelig synes! Nei – fordi det er så mye annet vi burde bruke folk og penger til. Er det nødvendig å gå slik å plukke? Ja, dessverre. Men det burde ikke være nødvendig. Den eneste trøsten er at de mange millionene som det koster å rydde grøftene langs riksveiene våre, er penger som går til ivrige frivillige som driver viktige lag og foreninger.